Alta er berømt for helleristningene som ble oppdaget i 1973 og står på UNESCOs Verdensarvliste. Dette feltet har Nord-Europas største antall helleristninger og hellemalerier laget av en jeger- og fiskerbefolkning. De eldste helleristningene er strandlinjedatert til å være ca. 7000 år gamle.
I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som Røros og Folldal. Under gruvetiden var Kåfjord en periode det mest folkerike stedet i Finnmark.
Alta ble brent ned av tyskerne høsten 1944 og den eneste bygningen i den nåværende byen Alta som ikke ble brent var Alta kirke. Kirkene i Kåfjord, Talvik, Sopnes og Kviby ble spart. Befolkningen ble evakuert sørover og ble tatt i mot av vertsfamilier i ulike deler av landet. Etter frigjøringen av Norge vendte befolkningen tilbake, noen allerede våren 1945. De som kom tilbake bodde sommeren 1945 i telt og gammer, hvor de bygde opp husene igjen på de gamle tomtene sine.
Stortinget valgte i august 1926 å legge ned virksomheten på Altas tak. Det eventyrlige og barske livet i Ridderborgen tok slutt. Etter tyskernes brenning i 1944 var det kun de solide murene som stod igjen på Haldde inntil restaureringen begynte i 1980-årene. Men nordlyset flammer enda over Alta.
Alta ble i 1981 kjent for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, hvor flere tusen demonstranter lenket seg fast i Stilla. Demonstrantene var miljøvernforkjempere fra hele Norge, men også fra andre land som for eksempel Danmark. Lokalbefolkningen i Alta var splittet, hvor enkelte var for utbygging og andre i mot.
